| dc.description.abstract | Til tross for at etableringen av en masseødeleggelsesvåpenfri sone (WMDFZ) i Midtøsten både har vært på den internasjonale og den regionale dagsordenen i over 30 år, har en slik sone ennå ikke blitt opprettet. Vanskelighetene med å opprette en WMDFZ i denne regionen blir ofte ansett for å være et resultat av de mellomstatlige konfliktene og ”sikkerhetsdilemmaet” som dominerer regional sikkerhetspolitikk. Midtøsten er en av verdens mest militariserte og konfliktfylte regioner, og regional samhandling er i stor grad karakterisert av ustabilitet og konkurranse. Disse forholdene har ført til at flere stater gjennom tidene har ønsket å skaffe seg masseødeleggelsesvåpen.
Denne rapporten fokuserer på sikkerhetspolitiske utfordringer i forhold til opprettelsen av en WMDFZ og på drivkreftene bak staters ønsker om å anskaffe masseødeleggelsesvåpen. Hovedfokus er på posisjonene til regionale nøkkelstater og hvilke stridsspørsmål som må løses for å øke mulighetene til å opprette en regional sone. Rapporten gir en detaljert analyse av landspesifikke og regionale utfordringer til etableringen av en WMDFZ, og konsentrerer seg om de fire statene Egypt, Iran, Israel og Syria.
Motivene for anskaffelsen av masseødeleggelsesvåpen varierer mellom ulike land og ulike tidsrom, og innebærer alt fra krav om økt sikkerhet til ønsker om å øke nasjonal prestisje. Selv om alle regionale stater har uttrykt støtte til opprettelsen av en WMDFZ, så har det ikke blitt iverksatt noen regionale tillitsbyggende tiltak eller noen nedrustningsavtale for ikke-konvensjonelle våpen. Den multilaterale arbeidsgruppen Arms Control and Regional Security (ACRS) forsøkte å sette fokus på disse sakene, men dette forumet har ikke vært samlet på over ti år. Utfallet av tidligere forslag har også hovedsakelig har vært avhengig av utviklingen i fredsprosessen mellom Israel og de andre statene. Det er imidlertid et stort behov for nedrustningstiltak, spesielt på bakgrunn av frykten for Irans potensielle kjernevåpenprogram, som i sin tur kan føre til at andre stater velger å ruste opp.
Det er stor uenighet om hvordan man skal nå målet om å opprette en WMDFZ i Midtøsten. Dette er først og fremst en forskjell mellom Israel og resten av statene i regionen. Israel anser sin tvetydige kjernevåpendoktrine som essensiell for landets sikkerhet frem til en omfattende fredsavtale er signert, mens de andre statene ikke nødvendigvis ser en automatisk kobling mellom en fredsavtale og en WMDFZ. Rapporten hevder at opprettelsen av en WMDFZ er en langsiktig prosess, og at fremgang i nedrustningsspørsmålene ikke nødvendigvis bør være avhengig av fremgang i fredsprosessen. I rapporten blir det også diskutert noen forslag som kan bedre forbindelsene mellom statene og øke mulighetene for å opprette en WMDFZ. En anbefaling er å lære fra tidligere arbeid for å redusere usikkerhet i andre regioner, som for eksempel å anvende kunnskap om betingelsene for opprettelsen av eksisterende kjernevåpenfrie soner. Opprettelsen av en WMDFZ er også avhengig av eksterne aktørers evne til å skape insentiver, megle mellom statene og håndheve en eventuell avtale. Arbeid for å øke samhandling mellom regionale eliter, forskningsaktiviteter og tillitsbyggende tiltak, kan spille en viktig rolle i å øke regionale lederes erfaring i samarbeid og deres kunnskap om nedrustning. | en_GB |
| dc.description.abstract | Even though the issue of creating a weapons of mass destruction free zone (WMDFZ) in the Middle East has been on international as well as regional agendas for more than 30 years, it has yet to approach realization. This difficulty of realization is most commonly considered to be a result of the inter-state conflicts and the “security dilemma” that dominate regional security policies. To a large degree, the Middle Eastern security environment is characterized by instability and rivalry, and it is one of the most heavily armed regions in the world. This situation has led to efforts to obtain weapons of mass destruction.
This report focuses on political, security and arms challenges to the creation of a WMDFZ, and on states’ incentives or disincentives to proliferate. The main focus is on the positions of key regional states, and the issues of contention that have to be resolved in order to improve the possibility of creating a regional WMDFZ. The report provides an in-depth analysis of country-specific and regional challenges to the creation of a WMDFZ, focusing on the four key states Egypt, Iran, Israel and Syria.
The rationales behind proliferation vary with countries and time periods, ranging from security considerations to the desire to increase national prestige. Although all regional states have stated their support for a WMDFZ, no regional confidence-building measures have been implemented, and no region-wide disarmament treaty on non-conventional weapons has been concluded. The multilateral working group on Arms Control and Regional Security (ACRS) attempted to address these issues, but this forum has not been assembled for more than ten years. The result of previous proposals has largely been coupled with developments in the Arab-Israeli peace process. At the same time, fears of Iran’s potential nuclear weapons programme have increased the need for non-proliferation measures, because the prospect of a nuclear-armed Iran could make other states more likely to proliferate.
Large differences remain on how to reach the goal of establishing a WMDFZ. This is especially a difference between Israel and the rest of the regional states. For Israel, the nuclear option is perceived as essential for its security until a comprehensive peace treaty is signed, while the other states do not necessarily see an automatic link between a WMDFZ and a peace agreement. This report suggests that creating a WMDFZ is a long-term process, and achieving progress on disarmament should not necessarily be dependent on progress in the peace process. It also proposes a few steps to improve inter-state relations and the possibility of establishing a WMDFZ. One proposal is learning from practical steps taken in other regions to reduce insecurity, such as utilizing the knowledge on the conditions leading to the establishment of existing nuclear weapons free zones. The establishment of a WMDFZ is also dependent on the ability of external actors, such as the United States, the EU, Russia and the United Nations to provide incentives, mediation and enforcement. Promoting elite interaction, research activities and confidence-building measures should also be given high priority, so that regional leaders increase both their experience in working together to achieve regional goals and their knowledge of disarmament-related issues. | en_GB |