High latitude optical satellite communications – cloud coverage in Norway
Abstract
Sammendrag
Trådløs satellittkommunikasjon har tradisjonelt benyttet modulerte radiobølger for overføring av
informasjon til, fra og mellom satellitter. Optisk kommunikasjon benytter lignende prinsipper med
elektromagnetiske bølger (fotoner) med mye høyere frekvens (THz). Den økte frekvensen fører
til at hydrometeorer i form av skyer og tåke demper de optiske signalene kraftig.
I denne studien undersøker vi graden av skydekke i norske nordområder for å estimere
tilgjengeligheten for optiske bakkestasjoner som kommuniserer med satellitter. Vi har benyttet
tolv måneder med skybilder tatt fra værobservasjonssatellitter i 2014, og behandlet dem for å
trekke ut prosentdelen av bilder som har skydekke mindre (eller større) enn en terskel.
Resultatene presenteres i form av numeriske kart for deler av Norge nord for 620N inkludert
Svalbard og havområdet rundt. Manuelle skyobservasjoner fra samme tidsperiode er benyttet
for å validere resultatene. I tillegg har vi benyttet numeriske værmodeller fra Meteorologisk
institutt (AROME MEPS og Arctic) som dekker hele det norske området i 2018.
Det ble funnet relativt store forskjeller mellom manuelle og satellittbaserte observasjoner,
spesielt i tilfeller med lite skyer. Det understrekes at rutenettet for bildene (1,6/2,5 km grid,
avhengig av datasett) ikke er direkte sammenlignbart med de manuelle observasjonene i form
av skydekke for synlig (halvkuleformet) himmel. Satellittdataene og modelldataene er også fra
to forskjellige år. De numeriske dataene ble benyttet til å estimere i hvor stor grad to
bakkestasjoner forbedrer sannsynligheten for skyfri himmel.
Resultatene viser generelt mindre skydekke over land og øyer som Svalbard og Grønland
sammenlignet med havområdene. Satellittbildene fra 2014 hadde maksimalt 59% skyfrie bilder.
Lokasjonene for potensielle bakkestasjoner i Norge hadde maksimalt 33% skyfrie bilder. Verdier
gitt av AROME-modellene for 2018 er mye lavere enn satellittdata, med størst forskjell på
øylokasjoner. Maksimal skyfri andel var på 25% i Sør-Norge.
Bruk av to bakkestasjoner forbedrer tilgjengeligheten noe. Kombinasjon av to lokasjoner økte
sannsynligheten for at minst en stasjon har skyfrie forhold i 39–54% av tiden. Dette er vesentlig
mindre enn ønsket dersom målet er å oppnå optisk tilgang til satellitter i løpet av alle
passeringer for en lav jordbane eller kontinuerlig kommunikasjon med geostasjonære satellitter.
En kombinasjon av mer enn to stasjoner, fortrinnsvis også sammen med radiokommunikasjon,
er ventet å forbedre tilgjengeligheten i nordområdene. Samarbeid med optiske bakkestasjoner i
andre land kan være nødvendig for å oppnå høy tilgjengelighet og derved nedlasting av
observasjonsdata for alle satellittpasseringer. Summary
Wireless satellite communications has traditionally utilized modulated radio waves to transfer
information to, from and between satellites. Optical communications utilize similar principles with
electromagnetic waves (photons) at significantly higher frequencies (THz). The increased
frequency implies that hydrometeors in form of clouds and fog severely attenuate optical
signals.
In this study we investigate the amount of cloud coverage within the Norwegian High North to be
able to estimate the optical communications availability of a ground station communicating with
satellites. We have utilized twelve months of cloud coverage images obtained from weather
satellites in 2014, and processed these to obtain the percentage of images having cloud
coverage less (or exceeding) a given threshold. The results are in forms of numerical maps for
parts of Norway north of 620N including Svalbard and surrounding sea area. Manual cloud
observation data from the same time period has been used to validate the results. In addition
we have utilized numerical weather models from the Norwegian Meteorological Institute
(AROME MEPS og Arctic) covering the complete Norwegian area for the year 2018.
Significant differences were observed, especially in cases with low cloud coverage. However, it
should be noted that the image grid (1.6/2.5 km grid, depending on dataset) is not directly
comparable with the manual observations of cloud coverage of the (hemispherical) sky. The
satellite and model datasets also cover different years. The numerical cloud data was utilized to
estimate to what degree diversity with two ground stations improves the probability of having
clear sky.
In general, less cloud cover is observed over land, and islands such as Svalbard and Greenland
have significantly lower cloud coverage compared to areas in the open sea. The satellite images
from 2014 indicate a maximum of about 59% with cloud-free conditions. At the potential
Norwegian ground locations selected for study, we observe less than about 33% cloud-free
conditions. Values given by the AROME prediction models for 2018 are significantly lower than
those from satellite images, especially at the island locations. The highest percentage of cloud
free conditions is found in the southern Norway with values around 25%.
Two-station diversity has the potential of improving the availability, and a combination of two
sites increases the probability of either one (or both) having cloud-free images to between 39
and 54%, depending on the dataset. This is significantly less than an objective of having optical
access to satellites during all passes for low earth orbiting satellites or continuous
communications with geostationary satellites.
A combination of more than two diversity stations, and preferably also utilizing radio frequency
communications, is expected to improve the access to satellites in the High North. Cooperation
with optical Earth stations in other countries may be required to ensure successful downloading
of observation data in each pass.