Fremtidens kampenhet – operativt og teknologisk grunnlag

Abstract

En oppgave i prosjektet har vært å definere fremtidig organisering og operasjonsmønstre, eller konsept om man vil, for kampavdelinger på stridsteknisk nivå; det vil si operative nivåer kompani/ eskadron og lavere. Tidsperspektivet er 2035-2040 og fremover. Helt sentrale premisser for å svare på denne problemstillingen er tilgjengelig teknologi og utviklingen av trusselbildet. Spådommer om disse utviklingene er beheftet med stor usikkerhet. En utfordring er også å finne fornuftige avgrensninger mot omverdenen, blant annet mot høyere operative nivåer. Her må vi gjøre fornuftige, kunnskapsbaserte gjettinger og gi rammer og fastpunkter for oppgaven vår. På overordnet nivå antar vi at militære avdelinger også i dette tidsperspektivet vil være organisert i brigade, bataljon, kompani/eskadron og tropp, som i dag. Ellers er noe av oppgaven å stille spørsmål ved militære «sannheter», for å finne ut hvilke som mest bygger på tradisjon og hvilke som er mer robuste, det vil si mer uavhengig av teknologi og av trusselbildet. Fordi tilgjengelig teknologi er en viktig premissgiver, også for trusselbildet, omtales noen teknologier som kan ha stor innvirkning på svarene vi søker. Fremst blant disse står trolig autonomi/ ubemannede systemer, som i stor grad bygger på kunstig intelligens. Ubemannede, til dels autonome, plattformer kan gi helt nye muligheter. Eksempler er UGV-er og fjernstyrte/autonome kamp-, transport- eller andre nyttekjøretøy. En del av dette bildet er samvirke mellom bemannede og ubemannede plattformer, det vi kaller «Manned-Unmanned Teaming» (MUM-T). Vi ser allerede nå utstrakt bruk av droner i krigen i Ukraina. Andre sentrale teknologier er kommunikasjonsteknologier, som blant annet gir robusthet mot jamming og andre mottiltak, og teknologier for bedre situasjonsforståelse, for eksempel sensorteknologier. Til disse regnes droner brukt som eleverte, fremskutte sensorer og Augmented Reality (AR). Disse teknologiene muliggjør blant annet bedre samvirke mellom militære avdelinger. Sentrale våpenteknologier er langtrekkende, presisjonsstyrte missiler, hypersoniske missiler og laservåpen – mer generelt «Directed Energy Weapons». Viktige teknologier for bedre beskyttelse av plattformer er «Active Protection Systems» (APS) og «Explosive Reactive Armour» (ERA). En potensiell fiende vil selvsagt også ta i bruk tilgjengelig teknologi, så om vi blir bedre eller dårligere stillet enn nå, er avhengig av hvem som er flinkest og raskest til å utnytte de mulighetene ny teknologi gir. Det er også viktig å ha i mente at ny teknologi ikke bare bør utnyttes til å gjøre tingene vi gjør i dag noe bedre; den kan også åpne for helt nye og bedre måter å gjøre tingene på. Rapporten diskuterer kort i hvilken grad og på hvilken måte ny teknologi og endringer i trusselbildet vil påvirke Forsvarets organisering og fremtidige operasjonsmønstre. Muligheter for bedre samhandling mellom enkeltenheter/-plattformer og samvirke mellom avdelinger på samme eller andre operative nivåer, er fremhevet som helt sentralt. Arbeidet fremover vil gå mer i dybden på organisering og operasjonsmønstre med sikte på å gi mer konkrete svar på denne problemstillingen.

An important task in the FFI Project 1579 “Future Combat Unit” is to define future organization and operational concept at the lower tactical level. The time scope is 2035-40 and beyond. Important premises are available technology and the overall threat picture. Any answer will be subject to great uncertainty, and limiting the problem to something that can be analyzed in a meaningful way, is a challenge, since the context is so important. In large we assume that the military hierarchy brigade, battalion, company, and platoon will persist. It is important to question military “truths”, in order to reveal which of them build purely on tradition and which are more durable, i.e. less dependent on technology level and the threat picture. Because available technology is an important premise, also for the threat picture, some key technologies, being potential “game changers”, are discussed. First of these is autonomy/ unmanned systems, for a large part building on artificial intelligence. Unmanned/ autonomous platforms open for many new possibilities, whether we are talking about drones, UGV’s or remotely controlled or autonomous combat or other utility vehicles. MUM-T, that is teaming manned-unmanned platforms, is part of this picture. For instance, we see extensive use of drones in the war in Ukraine. Other key technologies are communication technologies (including defence against jamming and other countermeasures), technologies for better situational awareness, like sensor technologies (including drones used as elevated, extended sensors) and Augmented Reality (AR). These technologies also enable better coordination/collaboration between systems and military units. Among key weapon technologies are long-range precision guided missiles, hypersonic missiles and Directed Energy Weapons. Two key technologies for improved ballistic protection of systems/vehicles are Active Protection Systems (APS) and Explosive Reactive Armour (ERA). Likewise, a potential enemy will, of course, exploit new technology for own benefit. Whether we, everything considered, will be better or worse off than we are today, depends on who is the better and faster in exploiting this technology. It is also important to bear in mind that new technology not only enables us to improve the way we are doing things today, but also opens for entirely new and better ways of doing things. The report discusses briefly to what extent and in which ways new technology and changes in the threat picture may affect organisation of military forces and the way they fight. The fact that new technology enables better interaction and collaboration between military platforms and units, is a crucial factor that is emphasized. Our continued work in this field will penetrate deeper into this matter in an endeavour to provide more concrete and substantial conclusions and recommendations.